La meg bekjenne det klart og tydelig med en gang. Jeg angrer på at jeg i en tilstand overmot og overdreven selvtillitt oppnevnte meg selv som fartsholder for RE-MILA på 10 km den 15. oktober for de som vil løpe på 20 min/5K og 40min/10K.
Og jeg innrømmer det gladelig. Jeg kommer trolig til å bli den verste fartsholderen på denne distansen ever fordi:
- Jeg trener for lite
- Formen har hatt en jevn nedadgående kurve i mange år
- Jeg åpner (nesten) alltid for hardt, og sprekker nesten alltid på siste runden
Så dette er en klar og tydelig advarsel. Om du har planer om å løpe rundt 40 minutter på RE-MILA 2017, ville jeg tenkt meg nøye om før jeg hadde stolt på å henge på meg. Og derfor har jeg iverksatt et strakstiltak. Men først en liten begrunnelse
- Ja det er riktig. Jeg trener alt for lite. 1-2 ganger i uka i snitt, og en sjelden gang tre. Det er jo ikke i nærheten av nok. Men.. nå skal det samtidig sies at til tross for få treningsøkter per uke, så hevder noen av mine ondsinnede løpevenner at jeg er lett-trent .(akkurat som om det er noe usportslig over det å være letttrent?) Og det er kanskje noe i det for alle som har trent mye før. Det går raskere å komme tilbake i en brukbar form. Men form er uansett ferskvare, og man vet aldri hvor dårlig form man er i før man har testet den. Derfor bestemte jeg meg for å finne ut om jeg i det hele tatt er i stand til å løpe 10 km under 40 minutter, og meldte meg på 10 for Grete i siste liten for noen dager siden. Og undrenes tid er ikke forbi. Jeg greide faktisk å karre meg under de magiske 40 med 45 sekunder i går. Men negativ split ble det ikke. Og så er jo RE-MILA en mye hardere løype da..?
- Ja, formen har hatt en jevnt nedadgående kurve de siste 20 årene. I 2012 var jeg dog i en forholdsvis god form til meg å være, og hadde meldt meg på Bedriftsidrettsløpet Hortensmarka rundt (8 km terrengløp). Jeg la som vanlig ut i friskt tempo, og ledet løpet ganske klart til det var igjen ca 1,5 km. Den litt harde åpningen kombinert med nyinnkjøpte uinnløpte sko resulterte i en liten downperiode og kramper i leggene. Shit tenkte jeg, her kan seieren ryke. Og ikke før jeg hade tenkt det, så dukket det opp en spenstig up-and coming lyslugget kar (som nettopp hadde installert Runkeeper på mobilen) bak meg. Småirritert på at han kunne være så amatørmessig at han ikke hadde klart å skru av lyden på mobilen ba jeg ham høflig å skru den av. Han svarte med å løpe fra meg og grusa meg i spurten med 5-10 sekunder. Og hvem var denne jyplingen? Ingen ringere enn Fredrik Vedvik. Siden da har Fredriks formkurve bare gått en vei: Oppover, og formen min gått sakte men sikkert nedover. I går slo han meg med 5 minutter og 30 sekunder i «10 for Grete» i Oslo Maraton.
- Ja, jeg er kjent for å åpne for hardt og sprekke på slutten. I 1985 løp jeg mitt første helmaraton i Oslo. Den gangen sprakk jeg som en ballong på andrerunden og brukte 15 minutter mer på andrerunden enn på første og endte opp på en slutttid rundt 2:51. (1:18 +1:33) På Holmestrand maraton (10K) i år åpnet jeg 30 sekunder for raskt bare på den første kilometeren og fikk etterhvert så mye melkesyre at jeg valgte å bryte etter 5 kilometer i ren forfengelighet, så jeg skulle slippe skammen med at jeg og andre kunne se det dårlige resultatet. Jeg har altså ikke lært veldig mye på de 32 årene som voksen mosjonsløper.
Men… det er håp. Jeg har iverksatt tiltak. Og det gjør at jeg tror jeg skal klare det. Men ikke uten litt hjelp. Så for å være helt sikker, har jeg alliert meg med treningskamerat og Re-jogger Frank Jakobsen. Frank er min rake motsetning når det gjelder det å holde jevn fart. Han har spesialisert seg på å løpe like fort eller fortere på siste runder som på første. I går løp han Halvmaraton i Oslo med en solid negativ split. Og det i en forholdsvis kupert og tung løype. Vi blir dermed en fartsholderduo i år på 40/10K og 20/5K. Og da skal vi klare å geleide deg gjennom hele løypa. Hvis du har satt deg 40 blank som mål da, vel og merke.
Så vil du være med, så heng på 😉